2. mai 563 grunnla sankt Columba det som ble Iona-klosteret på øya, etter å ha forlatt sitt hjemland Irland med tolv mann i sitt følge. Han dro ikke ut som misjonær, men for å sone det han hadde stelt i stand i hjemlandet, hvor han la seg ut med kongen ved å nekte å levere tilbake en evangeliebok som han hadde kopiert uten tillatelse. Flere familiemedlemmer satte livet til i striden som fulgte. Full av anger over sin handling flyktet Columba hjemmefra og slo seg ned på Iona, som var det første stedet han kom til som han ikke kunne se hjemlandet fra. En av haugene på Iona heter fremdeles The hill with its back to Ireland («Haugen med ryggen til Irland»).[7]
Columba drev aktiv misjonsvirksomhet fra Iona, og spredde kristendommen blant piktere i deler av Skottland, men kanskje fremfor alt til angelsakserne i det nordlige England. Iona lå ikke dengang isolert til. Tvert om lå den midt i skipsleden for handel og trafikk med Frankrike og andre land rundt Middelhavet. Iona lå langt nord i Dalriada-kongedømmet som ble styrt av Columbas fetter Conall mac Comgail, men Beda hevder at det var pikterkongen Brude som overlot Iona til Columba og ikke hans fetter.[8] Columba ble sagt å ha bannlyst slanger og frosker fra Iona. I virkeligheten tok han æren for at det aldri har vært slanger på Irland.[9] Heller ikke tolererte han kvinner eller kyr, da han mente at «der det er en ku, er der en kvinne, og der det er en kvinne, er det spetakkel». Konene til arbeiderne som reiste klosteret, fikk holde seg på Eilean nam Ban («Kvinnenes øy»).[7] Men i 1203 etablerte augustinerordenen under priorinnen Beathag, datter av Somerled, et nonnekloster på Iona. Beathag ligger gravlagt der. [10]
Klosteret drev utstrakt kopiering av bøker, og enkelte forskere mener at den eksepsjonelt vakre illuminerte Kellsboken ble laget på Iona omkring år 800, og så gitt til klosteret i Kells som også ble stiftet av Columba. Relikviene hans ble flyttet til Kells på begynnelsen av 800-tallet for å være bedre beskyttet mot vikingenes herjinger. Etter reformasjonen i England ble klosteret liggende i ruiner inntil 1899, da greven av Argyll overdro eierskapet til stiftelsen Iona Cathedral Trust som er tilknyttet Den skotske kirke.[11]
Iona ble også gravsted for kongene av Dalriada, et kongedømme i dagens Skottland. En oversikt fra 1549 hevdet at 48 skotske konger, 8 norske og 4 irske var gravlagt på Iona. Blant de skotske kongene nevnes Kenneth I, Donald II, Malcolm I, Duncan I, Macbeth og Donald III.[12] Ingen av disse gravene kan identifiseres i dag, og inskripsjonene sies å være slitt bort mot slutten av 1600-tallet. Etter å ha gått i land ved Port nam Mairtear, beveget begravelsesprosesjonene seg langs Sraid nam Marbh - de dødes gate - til gravplassen. Port nam Mairtear kan oversettes til Martyrviken, som enten viser til St. Columbas relikvier som ble flyttet til Kells, eller til en viking-massakre på stedet.[13] Columba kronet selv Aedan av Dalriada i 574. Det er sagt at da Columba døde, ble gravsteinen hans lagd av den steinen han hadde hvilt sitt hode på når han sov. En stein kalt «Sankt Columbas pute» ble gravd opp i 1870 og er nå utstilt på klosterets museum.[13]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar